Mitt forhold til Final Fantasy 7 startet da jeg, som liten pissedritt sent på 90-tallet, så min bror spille det på PlayStation 1. Jeg forsto så klart absolutt ingenting, men det gikk greit! Det magiske soundtracket til Nobuo Uematsu sugde meg (så lenge jeg ble sugd) inn i en fantastisk fargerik verden med en søt blomsterdame, en sterk mann med maskingevær-arm, en snakkende hund og en katt oppå det jeg den gang trodde var en “snømann” som alle skal stoppe en mann med langt sverd. Det var helt koko og utrolig forvirrende, men jeg var likevel klistret til tv-skjermen!

Etter hvert som jeg ble eldre og kunne forstå mer av spillet, fikk jeg en helt unik spillopplevelse. Verdenen spillet tok sted i og dens mange byer føltes endeløs og fylt til randen av hemmeligheter! Jeg skjønte også endelig HVEM disse karakterene var, hvor de kom fra og all bagasjen de bar på. Det var da jeg virkelig forstod hvor fantastisk dette spillet var. I en god periode av oppveksten min var disse figurene mine beste venner. 

Alt var ikke bedre før.

Jeg er ikke alene om å si at dette spillet betydde veldig mye for meg, og i 2015 annonserte Sony ENDELIG på en E3-konferanse at de jobbet med en FF7-remake. Jeg husker jeg satt oppe den natten, jublet av glede og vekket kollektivet mitt fordi det skulle komme en remake av et av mine oppvekstspill! Remaken kom i 2020 og var helt utrolig bra. Det var så ofte jeg hadde tårer i øynene i de mange legendariske sekvensene som fant sted i Midgar. Det var lagd med så utrolig mye kjærlighet, stor forståelse for originalmaterialet og respekt for fansen.

Senere kom det også fram at FF7 Remake var et helt prosjekt, som ville bli delt opp i tre spill. Her ville Midgar-delen, de første 4 timene av originalspillet, bli strukket ut til et 40 timers langt AAA action rollespill. Vi er nå i 2024 og del 2 av dette remake-prosjektet, Final Fantasy 7 Rebirth, er ENDELIG her - et nydelig og rørende gjensyn med mine gode barndomsvenner. 

Den grafiske oppdateringen er bare såvidt merkbar fra originalspillet.

FF7: Rebirth begynner der FF7 Remake slutter. Gjengen har flyktet fra Midgar og må ut på sitt livs største eventyr for å stoppe den tidligere krigshelten Sephiroth og redde planeten. Som i Remake spiller du som den tidligere soldaten Cloud Strife, som har slått seg sammen med miljøaktivistgruppen Avalanche for å ta ned det onde selskapet Shinra. Med på laget har vi de to medlemmene i Avalanche: Barret og Tifa, det misbrukte lab-eksperimentet Red XIII og den uskyldige blomsterpiken Aerith.

Etter et kort tutorialoppdrag, blir vi kastet ut i den store åpne verdenen. Cloud åpner to dører som leder ut i det første området, The Grasslands. Kameraet kaster oss ut i et åpent og nydelig landskap, som er en stor kontrast til de mørke og trange gangene vi fikk oppleve i Midgar. Når dørene åpnes kribler det i hele kroppen min med en eventyrlyst og jeg mimrer tilbake til en av de siste replikkene fra FF7 Remake der Red XIII forteller at utenfor Midgar er det «a world of boundless freedom»!

Hver eneste location er så magisk at det kan føles overveldende å oppdage dem.

Verdenen i FF7 Rebirth er delt opp i flere store områder og miljøer. De er mange, varierte og alle er utrolig morsomme å utforske. Den beste måten å komme seg rundt på disse områdene, er på ryggen til Chocobos. Og på hvert nye område, blir vi introdusert til en ny type Chocobo - slik at det alltid føles friskt og spennende å utforske disse miljøene. 

Rundt omkring i verdenen er det så klart mange monstre og fiender du må slå. Kampsystemet er helt fantastisk og har blitt forbedret fra det første spillet. Det mikser klassisk hack-and-slash med taktisk spilling hvor du kan pause og velge forskjellig materia å aktivere, summons å angripe med og Final Fantasy sin versjon av team takedowns.

De sinnssyke effektene av sverd som knuser mot sverd, magi og summons som skyter overalt som et fyrverkeri, er ikke noe annet enn nydelig magisk å se på! Kampsystemet i FF7 Rebirth er, etter min mening, mitt favorittkampsystem i noe actionspill. 

Hvis du ikke syns dette ser gøygøy ut, er du en sursur.

På din reise for å stanse Sephiroth vil du komme over mange ulike sideoppdrag, samt en liten gutt ved navn Chadley. Chadley er jævlig irriterende, men om du er en completionist som meg så er det bare å vende seg til å høre den dumme stemmen hans avbryte! Chadley vil at du skal samle informasjon om verden. Du skal blant annet analysere krystaller, aktivere tårn og slåss mot fiender for å samle data, og det meste er ganske kjedelig.

Det som kan virke dumt med dette er at vanlige folk kanskje ville tenkt «Åh - det er dette jeg skal gjøre mange ganger? Ok, jeg dropper det». Men folk som meg som tenker «Åh - det er dette jeg skal gjøre mange ganger? Ok, da ser jeg ikke min samboer på noen dager» vil PLUTSELIG få noen heftige historietråder, som føles viktig å ha med i hovedhistorien! Det er uforståelig at de er gjemt bort i Chadleys ubegripelige og langtekkelige datainnsamlingsoppdrag.

I tillegg føles det veldig tilfeldig når du får noe skikkelig kult ut av å gjennomføre disse og når du bare får noe ubrukelig informasjon. Dette gjelder også de vanlige sideoppdragene. Mange mennesker der ute i FF7-verdenen trenger din hjelp. Noen ganger leder det til helt fantastiske og til tider store “holy shit”-øyeblikk, mens andre ganger har du bare brukt mye tid på vås.

Mange av minispillene i FF7: Rebirth kunne vært egne spill. Sånn som dette...

Flere av disse sideoppdragene leder også til spillets minigames! Square Enix er (hvis du ikke visste det fra før) helt rabiat etter minigames - og prøver å lage minigames av den minste ting. Noen minigames er store og utrolig morsomme, som mine favoritter: kortspillet Queens Blood, pianospilling og Chocobo racing, mens andre bare er one offs.

Slik som når du skal plukke sopp i et sideoppdrag og det blir presentert som et sopplukking-minigame vi bare får se den ene gangen (heldigvis vil kanskje noen si). FF7 Rebirth har så mange minigames og et utrolig stort nivå av variasjon, ulikt noe annet spill jeg har spilt! Jeg både elsker og hater det! 

...og dette...

Foreløpig i denne anmeldelsen virker det kanskje som at FF7 Rebirth hovedsakelig består av minigames, det stemmer ikke. Det er nemlig en hovedhistorie her også! FF7 Remake sluttet med en cliffhanger og et slags hint til hvor de neste spillene KAN gå hen - og jeg har nesten ikke tenkt på annet siden jeg fikk den slutten i 2020. Det var så mange ubesvarte spørsmål og teorier jeg hadde, som jeg ikke kunne vente med å få svaret på! Mye svarer de på i Rebirth, men det er også mye som forblir uklart.

Noen svar man får leder til enda flere spørsmål, som sikkert kommer til å bli besvart i det tredje og siste spillet. Til tider føles det kjedelig å vite at du har ventet fire år på svar, bare for at Square Enix så skal si «Nei sorry fuck deg, du får vente i sikkert fire år til, ya dirtbag». Men spillet er jo så klart ikke kjedelig.

Galningene i Square Enix har tatt hver minste detalj i originalspillet, blåst det opp til flere minigames, historietråder som nå har betydelig mer dybde og hjerte, og skrudd tøysefaktoren opp til tusen! Spillet klarer sømløst å hoppe fra utrolig rørende historieøyeblikk til helt ufattelig morsomme og teite “anime-øyeblikk”! Det er en berg- og dalbane! 

....og dette....

Selv om det meste i historien er laget med en stor respekt og forståelse for originalmaterialet, er det likevel akkurat i historien mine største problemer med FF7: Rebirth ligger. Det er enkelte sekvenser i originalspillet jeg husker godt og gledet meg til å se tolkningen av i Rebirth, og de fleste av disse klarer de å lande godt, og flere ganger også forbedre, men noen scener roter de til.

Det fører til at spillet mister dybde og følelse som jeg skulle ønske var der. De siste timene av spillet ble for min del også mer forvirrende enn det som var nødvendig. Det virket som Square Enix rett og slett ville få plass til mer enn de hadde tid til. Spillet har også noen tempoproblemer, men det meste skyldes nok min trang til å avbryte viktige hovedhistoriedeler med et par timer i for eksempel Chocobo racing - for å få førsteplass, så klart! 

Ok, kanskje ikke dette.

Etter nesten 100 timer i FF7: Rebirth fikk jeg rulletekst, og ble sittende igjen med mange tanker og inntrykk. Slik som med FF7: Remake sitter jeg nok en gang igjen med mange spørsmål og teorier om hvor de tar historien videre. Det er utrolig spennende, og jeg river meg i håret av å måtte vente i sikkert fire år til for å få konklusjonen av dette fantastiske remake-prosjektet!

Final Fantasy 7 Rebirth er mye større enn jeg kunne sett for meg og bedre enn jeg kunne forestilt meg på veldig mange punkter! Med et av de beste kampsystemene noensinne, noen av de vakreste omgivelsene noensinne og ledet av noen av mine absolutt favorittkarakterer noensinne, er det rett og slett en spillopplevelse du ikke kan gå glipp av. Det snubler litt på målstreken, men veien dit er en utrolig magisk spillopplevelse.